Get all 3 Skarntyde releases available on Bandcamp and save 30%.
Includes unlimited streaming via the free Bandcamp app, plus high-quality downloads of Da jeg gråt ved jordens ruiner, Flukt fra menneskeligheten, and Spurvehauk.
1. |
Erkjennelser
08:01
|
|
||
|
Sløret faller fra øynene mine.
Der jeg så naturen og idyllen før,
der ser jeg nå elendighet og forfall.
Hvor folk bruker tiden sin i naturen
til å regenerere ånden,
for å finne litt lykke
og for å fylle opp med tilfredshet,
ser jeg misbruk av naturen.
Dere leter etter et fint sted,
slår opp en leir
og når dere er ferdig,
ligger det en haug av søppel her.
På et tidspunkt er dette søppelet så mye
at dere skyver det til side
for å lage et nytt sted
til å feire tankeløsheten.
Dere skyver vekk
det dere selv forlot før
fordi det plager dere.
Og når dere er ferdig
med deres fornyede orgie av blind ekstase,
gjør dere det som før.
Dere snur ryggen til naturen
og restene av deres hensynsløse handlinger
og går tilbake
til deres døde og stinkende byer.
Hvordan kan man overse det åpenbare på en slik måte,
hvordan kan man ignorere at man ødelegger akkurat det
som gir livsglede til tristheten av hverdag?
Dere er blinde,
blinde for det dere gjør.
Dere er tåkete
og ser ikke deres egne hender,
ser ikke deres egne handlinger,
ser ikke at dere dreper alt
som fortsatt holder
dere i live.
---
English translation:
Cognitions
The veil falls from my eyes.
Where before I saw nature and idyll,
now I see misery and decay.
Where people spend their time in nature
to regenerate themselves,
to find a little happiness
and contentment,
I see the abuse of nature.
You look for a nice place,
set up a camp,
and when you're finished,
there's a lot of waste.
One day, this waste becomes so much
that you push it to the side
to make space
in celebration of thoughtlessness.
You push away
what you had previously left lying around,
because it disturbs you.
And when you have finished
with your new orgy of blind ecstasy,
you do as you did before.
You turn your backs on nature
and the remains of your reckless actions,
and go back
to your dead and filthy cities.
How can you overlook the obvious in such a way,
how can you ignore that you are destroying the very thing
that brings joy to the dreariness of your daily lives?
You are blind,
blind to your actions.
You are obfuscated
and don't see your own hands,
don't see your own actions,
you don't see that you are killing everything,
everything
that keeps you alive.
|
||||
2. |
Ord (for døve ører)
07:59
|
|
||
|
Jeg ser dere.
Jeg ser ingen dårlig vilje.
Jeg ser blindhet
og tankeløshet.
Kan jeg vekke dere?
Kan jeg riste dere ut av søvnen deres,
ut av hverdagens tåke
som skjuler hvor dere er ansvarlig?
Jeg taler til dere, jeg forklarer,
jeg ser inn i berørte ansikter,
jeg ser forundring og noen ganger gru,
men så blir blikket deres raskt tomt igjen
og ingenting skjer.
Ingen endring i handlingen.
Når fører kunnskap til handling?
Når?
Hva må skje slik at dere kan se
at dere er
ansvarlig?
Min fortvilelse over deres sløvhet i handlingene deres,
i lys av nedgangen dere forårsaker,
vokser og gjør meg ensom.
Når dere ikke kan trekke konklusjoner til deres handlinger,
ut av skisserte sammenhenger,
hvordan skal det være håp?
Alt skriker og dør
og dere er så opptatt med dere selv
at ordene mine raskt blir glemt.
Alt skriker og dør og dere bemerker det ikke.
Hva gjenstår når ord ikke medfører endring?
Hva gjenstår når det å trekke konsekvenser
virker ufattelig radikalt
og uforholdsmessig for dere?
---
English translation:
Words (for deaf ears)
I see you.
I see no ill will.
I see blindness
and thoughtlessness.
Can I wake you up?
Can I shake you up from your sleep,
from the fog of your daily lives
that obscures your responsibilities?
I speak to you, I clarify,
I look at concerned faces,
I see astonishment and sometimes horror,
but then your expression quickly goes blank again
and nothing happens.
No change in action.
When does realisation lead to an action?
When?
What needs to happen for you to see
that you are
responsible?
My despair at your lethargy in your actions,
in view of the decline you are causing,
it grows and makes me lonely.
If you can't draw conclusions for your own actions
from the connections presented,
how can there be hope?
Everything cries and dies,
and you are so busy with yourselves
that my words are soon forgotten.
Everything cries and dies and you don't notice.
What remains when words don't bring a change?
What is left when pulling the rip cord
seems unimaginably radical
and inappropriate?
|
||||
3. |
Midt i ruinene
09:29
|
|
||
|
I bitter ensomhet, full av skuffelse,
full av sinne og full av hat,
fordi dere er utilgjengelig
for argumenter og er blinde
for konsekvensene av deres handlinger,
lever jeg livet mitt avsides
og innser at alt allerede
har gått sin gang.
Vippepunktet er for lengst passert
- selv om dere reiser dere fra tåken deres -
det er for sent,
Slutten har allerede begynt!
Akkurat som isbreene renner ut i havet,
smelter påvirkninga vi hadde
på det som skjer,
vi kan ikke stoppe det lenger.
Tidsvindu vårt
for mulig handling
lot vi gli forbi.
Alt var i våre hender,
og nå er vi ikke annet
enn statister og publikum
i ett,
i dramaet om en stor
nedgang.
Ensom synker jeg til bakken,
erkjennelser mister sin mening,
midt i ruinene
av jorden vår.
Det er her tårene mine stiger
og renner ned i bakken
og et lite håp spirer:
håpet om slutten
av menneskeheten.
---
English translation:
In the heart of the ruins
In bitter loneliness, full of disillusionment,
full of anger and full of hate,
because you are unavailable
for arguments and blind
to the consequences of your actions,
I live my life aloof from the world
and realise that everything
has already take its course.
The tipping point has been passed long ago
– even if you rise up out of your fog –,
it is too late!
The end has already begun.
As the glaciers flow into the seas,
so the influence melts we have had
on what is happening,
we can no longer stop it.
Our time window
of possible action
we let pass.
Everything was in our hands,
and now we are nothing more
than statists and audience
in one,
in the spectacle
of a great decline.
Lonely, I sink to the floor,
cognitions lose their meanings,
in the heart of the ruins
of our earth.
Here, my tears rise
and flow into the ground
and a small hope sprouts:
the hope of the end
of humanity.
|
||||
Skarntyde BY, Germany
Skarntyde celebrates raw and unpolished Black Metal in the vein of the second wave from Norway.
Skarntyde recommends:
Church of Dagon
by Burial In The Woods
Blackened Doom by Gerileme's project Burial In The Woods.
go to album
Wetterleuchten
by Licht- und Schattensaiten
Very listenable and interesting experimental Black Metal from one of Fjelleiner's solo projects.
go to album
Black Metal with thrash parts, intensified by choral singing, a project by Fjelleiner.
go to albumIf you like Skarntyde, you may also like:
supported by 15 fans who also own “Da jeg gråt ved jordens ruiner”
NONE a opéré un virage dans Where Life Should Be et ça se confirme davantage dans Damp Chill of Life. Le temps des métaphores est révolu : l'humidité froide, c'est celle des larmes qui coulent sur le visage à cause de la dépression. Tout pleure dans cet album : les guitares typées DSBM grésillent, les solos ("The Damp Chill of Life", "It's Painless To Let Go") sont liquides et coulent, les voix prennent à la gorge ; même le piano, étranglé par les sanglots ("Cease"), est aphone. Insoutenable...
go to album
Vom Bruch bis zur Freiheit
by TARDIGRADA
supported by 14 fans who also own “Da jeg gråt ved jordens ruiner”
„Fluisteraars“ trifft auf „Imperium Dekadenz“ … Easy Listening vom feinsten. Einfach nur WOW
go to album
featured on Bandcamp Radio Sep 29, 2022
go to album
