I bitter ensomhet, full av skuffelse,
full av sinne og full av hat,
fordi dere er utilgjengelig
for argumenter og er blinde
for konsekvensene av deres handlinger,
lever jeg livet mitt avsides
og innser at alt allerede
har gått sin gang.

Vippepunktet er for lengst passert
- selv om dere reiser dere fra tåken deres -
det er for sent,
Slutten har allerede begynt!
Akkurat som isbreene renner ut i havet,
smelter påvirkninga vi hadde
på det som skjer,
vi kan ikke stoppe det lenger.

Tidsvindu vårt
for mulig handling
lot vi gli forbi.
Alt var i våre hender,
og nå er vi ikke annet
enn statister og publikum
i ett,
i dramaet om en stor
nedgang.

Ensom synker jeg til bakken,
erkjennelser mister sin mening,
midt i ruinene
av jorden vår.
Det er her tårene mine stiger
og renner ned i bakken
og et lite håp spirer:
håpet om slutten
av menneskeheten.

---

English translation:

In the heart of the ruins

In bitter loneliness, full of disillusionment,
full of anger and full of hate,
because you are unavailable
for arguments and blind
to the consequences of your actions,
I live my life aloof from the world
and realise that everything
has already take its course.

The tipping point has been passed long ago
– even if you rise up out of your fog –,
it is too late!
The end has already begun.
As the glaciers flow into the seas,
so the influence melts we have had
on what is happening,
we can no longer stop it.

Our time window
of possible action
we let pass.
Everything was in our hands,
and now we are nothing more
than statists and audience
in one,
in the spectacle
of a great decline.

Lonely, I sink to the floor,
cognitions lose their meanings,
in the heart of the ruins
of our earth.
Here, my tears rise
and flow into the ground
and a small hope sprouts:
the hope of the end
of humanity.