Jeg ser dere.
Jeg ser ingen dårlig vilje.
Jeg ser blindhet
og tankeløshet.
Kan jeg vekke dere?
Kan jeg riste dere ut av søvnen deres,
ut av hverdagens tåke
som skjuler hvor dere er ansvarlig?

Jeg taler til dere, jeg forklarer,
jeg ser inn i berørte ansikter,
jeg ser forundring og noen ganger gru,
men så blir blikket deres raskt tomt igjen
og ingenting skjer.

Ingen endring i handlingen.
Når fører kunnskap til handling?
Når?
Hva må skje slik at dere kan se
at dere er
ansvarlig?

Min fortvilelse over deres sløvhet i handlingene deres,
i lys av nedgangen dere forårsaker,
vokser og gjør meg ensom.
Når dere ikke kan trekke konklusjoner til deres handlinger,
ut av skisserte sammenhenger,
hvordan skal det være håp?

Alt skriker og dør
og dere er så opptatt med dere selv
at ordene mine raskt blir glemt.
Alt skriker og dør og dere bemerker det ikke.
Hva gjenstår når ord ikke medfører endring?
Hva gjenstår når det å trekke konsekvenser
virker ufattelig radikalt
og uforholdsmessig for dere?

---

English translation:

Words (for deaf ears)

I see you.
I see no ill will.
I see blindness
and thoughtlessness.
Can I wake you up?
Can I shake you up from your sleep,
from the fog of your daily lives
that obscures your responsibilities?

I speak to you, I clarify,
I look at concerned faces,
I see astonishment and sometimes horror,
but then your expression quickly goes blank again
and nothing happens.

No change in action.
When does realisation lead to an action?
When?
What needs to happen for you to see
that you are
responsible?

My despair at your lethargy in your actions,
in view of the decline you are causing,
it grows and makes me lonely.
If you can't draw conclusions for your own actions
from the connections presented,
how can there be hope?

Everything cries and dies,
and you are so busy with yourselves
that my words are soon forgotten.
Everything cries and dies and you don't notice.
What remains when words don't bring a change?
What is left when pulling the rip cord
seems unimaginably radical
and inappropriate?